Skansegutten.no
Hovedsiden
Informasjon
Nyhetsarkiv
Nyhetsbrev
Fotoalbum
Videoklipp
Gjestebok
Kontaktskjema
Linker
På stedet hvil...
Skansens Bataljon
Informasjon
Sesongprogram
Marsjrapporter
Rådet
Uniformer
Hederstegn
Lover
Historie
Sanger
Skansegutten
Sjefsregister
Kontakt
Foreldregruppen

Skanseguttenes Forening
Informasjon
Styrer/komiteer
Lover
Brushytten
Kontakt


Verdens stiligste buekorps
SKANSENS
BATALJON
stiftet 22. mai 1860

Den siste skansegutt


Publisert: 5. januar 2013 - Tekst: Even Eide

Han fisket frem et tyggis av merket ”Funny”. Det rosa og gule papiret lyste i vårsolen som viste seg frem fra en av sine beste sider denne første lørdagen i mars.

Han hadde vært innom snack-baren på Vetrlidsallmenningen og hamstret ti stykker av sorten. Det var viktig og ikke få lavt blodsukker når man skulle ut å marsjere med de andre guttene. Han kjente han kvidde seg til å gå forbi fjellaguttene på Pitterhaugen.

I fjor hadde han gått omveien gjennom Steinkjelleren hvis han gikk alene.

De var tøff når de kom i flokk, for Skansens var minst tre ganger så mange som Fjeldets Bataljon, men de var god å slå. Han tok likevel sjansen, og gikk opp den første trappavsatsen rett ved Nordens eldste skole, Christi Krybbe. Rundet hjørnet og begynte på neste, det var minst tusen trapper opp til brannstasjonen på Skansen.

Han så opp mot Pitterhaugen men kunne ikke se noen gutter i uniform, ikke hørte han lyden av trommer heller. Den lyden som hver lørdag i hele fjor vår, fortalte at nå var han kommet i buekorpsland. Det føltes nesten som en evighet siden, og tiden etter jul hadde han gledet seg til å dra innover mot byn til de andre guttene. Han hadde bestemt seg for å begynne på slagertrening i år. Hver onsdag, fra seks til halv åtte. Han følte ikke han var gammel nok i fjor, men ettersom han kjente en av de andre så var det liksom litt tryggere i tillegg til at han var blitt et år eldre.

Da han kom opp på Pitterhaugen var det tomt. Ingen gutter stod å slo opp etter gjerdene. Det var heller ingen som hadde på seg uniformen med med røde, grønne og hvite striper i. Han synes det var litt rart for de begynte jo på samme tid som de andre.

Han puttet enda et tyggis av merket ” Funny ” i munnen, og blåste store bobler i det han gikk opp de siste avsatsene opp til Skansen.

Det var bare det at på Skansen var det tomt der også. Ingen gutter med bue, ingen av de tøffe guttene i slagergjengen. Ingen offiserer med sabel.

Hadde han tatt feil av dagene? Var det ikke denne lørdagen likevel, men neste?

Han var sikker på at det var denne, han hørte etter så godt han kunne i tilfelle han hadde tatt feil av tiden, men han kunne ikke høre lyden av en ensete tromme. Det eneste levende vesenet som var å se denne lørdagen var en gammel mann som satt på en benk og så utover et Bergen, som badet i vårsol, og var på sitt aller vakreste. Han gikk mot pynten og ble stående og se utover byn han og.

Den gamle mannen snakket plutselig til ham.
- Hvor har du tenkt deg i uniform, gutten min.
- I buekorpset, vel! Han synes det var et svært rart spørsmål ettersom mannen snakket kav bergensk.

Buekorpset er lagt ned det. Har du ikke fått det med deg?

Buekorpsbevegelsen i Bergen er over! Det er slutt. Dere maktet ikkje å bære arven videre. Litt etter litt har den smuldret opp, og i fjor gikk buekorpsgutter i uniform for aller siste gang.

Han så på den gamle mannen som hadde fått et trist drag over øynene. Selv fikk han ikke frem et ord. ”Over?” hva mente han? Var liksom over hundre og femti års historie over, plutselig. Han som trodde de skulle leve evig. At det skulle knyttes vennskapsbånd for livet i smauene rundt trehusbebyggelsen i Bergen, i minst tusen år til.

Han kom til å tenke på Landturen til Manger i fjor hvor en av slagerne fikk fatt i halen til en ku, og ble dratt bortover jordet mens kuen brølte og han selv hylte av latter. Da han etterpå fikk kjeft av sjefen bedyret han på sin hals at han aldri hadde sett en ku før, og visste egentlig ikke hva det var for noe. Sett en ku? Han hadde nok knapt sett en sau der inne blant brosteinen i Steinkjelleren. Han husker hvordan han sperret opp øynene. Han hadde aldri sett folk som var usiviliserte nok til å henge seg bakpå en ku. Han tenkte at han nok kom til å huske det for resten av livet.

Hvorfor hadde ikke han fått vite noe? Hvorfor hadde han ikke hørt et eneste ord om dette?

Offiserene hadde jo vært så flink å informere om alt som skulle skje.

- Jeg kan se på deg at du tenker det samme som meg. Sa den gamle mannen.
- Det er svært trist for Bergen som by, men ingenting lever evig.

På et eller annet tidspunkt ville det uansett tatt slutt. Bevegelsen har opplevd et dramatisk fall de siste ti årene, ikke bare når det gjelder antall gutter, men også engasjementet rundt korpsene har blitt dårligere.

Det begynte allerede på seksti tallet da familiene flyttet fra sentrum, og ut til moderne leiligheter i hurtigbyene rundt Bergen. Da trodde man at det var slutt, men i stedet fikk korpsene en etterlengtet oppblomstring, fordi man mobiliserte krefter til å verve på skoler, og barnekullene var store, slik som i foreksempel Fyllingsdalen og Loddefjord.

Men det ble aldri det samme, fordi at disse guttene dro fra sentrum etter endt eksersis, og så ikke brostein før neste lørdag igjen. De kunne aldri bli ordentlige tjuagutter. Til det var de vokst opp for langt utenfor bykjernen. Husk at den gangen jeg gikk i korpset bodde vi strøket hele gjengen, og vi beskyttet gatene våre. Man kunne ikke forvente at gutter fra Smiberget eller Hetlevikåsen skulle gjøre det samme. Noen fikk riktignok biter i seg, tjuaguttbiter, og ble på en måte adoptert av de ”ekte” tjuaguttene, men visste innerst inne at de aldri kunne bli som dem, uansett hvor hardt press de la på R`en, eller hvor varmt de snakket om Anne Madam og Holberg, ble de aldri slik som oss.

- Så vi kan ikke kalle oss bergensere?
Jo! Vi må huske at til og med folk fra Arna regnes i dag som bergensere etter sammenslåingen av kommuner i 72

Men, Hvordan skal byens befolkning nå vite at våren er kommet?
- Tja, De kan kjøpe ” Bergenskalenderen” på Beyer for eksempel.

Neida, jeg forstår hva du mener, og vi må nok innse at våren i Bergen kommer til å bli en ganske så stille stund, i årene som kommer.

Han kjente han ble sint inni seg. Hvorfor var det ingen som hadde klart å redde denne unike tradisjonen? Hvilken identitet ønsket byens befolkning at Bergen skulle ha.
Da han så ned på sentrum ble han bare enda mer rasende, for på Fisketorget var det ingen som solgte fisk lenger heller. Nå hadde kloke hoder funnet ut at det antakelig kunne komme trekk på fiskene, og flyttet det hele innendørs i en såkalt ”Mathall” som ved siden av Grieghallen mest minnet om et orgel, fra der han stod.
Da han vendte hodet litt mot venstre, så han et svømmebasseng på femti meter som sakte men sikkert begynte å ta form borte på Nygårdstangen. Kanskje det var det som skulle bli den nye identiteten vår. Nå skulle vi bli svømmegutter. Nå skulle vi svømme rundt i byens gater i flotte badehetter på 17.mai, som fortalte hvilket strøk vi tilhørte.

Dette var helt absurd. Noen måtte gjøre noe, men hva?

Igjen så han bort på den gamle mannen, som hadde inntatt den samme stillingen som da han kom.

- Hva om jeg nekter å la dette skje, men velger å marsjere gjennom gatene og prøve å få med meg de andre guttene?
- Jeg er redd du må sloss en håpløs kamp. Hvor mange gutter så du for eksempel på din vei opp til Skansen i dag. Barn av i dag er ikke ute lenger. Det er blitt for farlig og i tillegg foregår det meste av lek i dag på en skjerm hvor du med noen tastetrykk kan bli både venn og uvenn, med nær sagt hvem det skulle være. Så nei, jeg har ikke særlig tro på at det er noen vits å prøve.

Jeg har i alle fall tenkt å være den siste skansegutt som marsjerer gjennom strøket, om det så skal bli det siste jeg gjør. Hvem har nøklene til tårnet jeg skal inn og hente en bue?

- Tror de er levert inn nede på buekorpsmuseet.
- Er de åpent nå?
- Nei, du må nok vente til mandag, jeg kan om mulig se om jeg får hentet de ut, men du er sikker på du tør dette?
- Pøh! Prøver du å si at jeg er en pyse?

Kjenner deg ikke, Men du virker ganske bestemt. Den gamle mannen blunket til gutten, som begynte å rusle nedover mot Blekeveien.

Enda et tyggis av merket ”Funny” fant veien inn i munnen på gutten som nå måtte skifte gir i kjevene for å få tennene gjennom den etter hvert så store tyggisklysen.
Han skulle bli den aller siste skansegutt. Han skulle få æren av å være den som gikk i uniform gjennom Steinkjelleren med den venstre foten først for siste gang.

Plutselig kom en annen tanke inn i hodet hans. Hva skulle han gå som?
Det mest naturligste var vel å gå som det han egentlig var, nemlig soldat, men tanken på å faktisk benytte anledningen til å gå som noe annet fristet ham.
Kunne han gå som sjef? Mest av alt hadde han lyst å gå som slager, men han kunne ikke slå så det ville bli for vanskelig, men sjef virket enkelt. Det var jo ikke så mye å holde orden på likevel. Ja, han ville gå som sjef. Han skulle løfte sabelen med andakt der nede ved Løkten i enden av Steinkjellerbakken. Se til sidene og hilse pent på alle som sto langs marsjruten, for han regnet med det kom til å bli masse folk, det var tross alt en stor historisk begivenhet. Nede ved Fløibanen stod et kjærestepar og klinte, mens en buss med japanere hadde fått for seg at de ikke hadde bilde av unge bergensere som puttet tungen inn i munnen til hverandre, og at det slett ikke var nok at en tok det, og de andre kopierte det, i fototeknikkens hjemland.

Han trengte mer tyggis av merket ”Funny”, så han tok turen innom snack-baren på Vetrlidsallmenningen igjen. Der inne blandet en eim av fett fra pomme frites seg med forferdelige lyder fra flipperspill som var så lite samstemt at det hørtes ut som et dusin med kjøttmeis i verbal krig med et kråkepar.

- Ææh! Se då, der kommer faen en skansegutt, kede han tenker på?
Kede, har du ikkje andre klær heme? De to store guttene hang ved det ene flipperspillet, med hver sin sigarett i hånden. De var ungdommer, og gikk sikkert i et av de andre korpsene i Hødden, Eller det kunne de jo ikke, de eksisterte jo ikke lenger. Den ene av guttene så alvorlig på han og sa:

- Koffor går du i uniform?

Han rettet seg opp i ryggen – Eg skal gå neste lørdag, så eg bare øver litt.

- Hæææ? Du vet vel at korpsene ikke er lenger?
- Jo, men eg vil gå en siste gang.

De to guttene brølte av latter. – Vel har dokkar skjemt dokkar ut før, men dette tar kaken. Hvem skal du gå med då?

- meg sjøl!
- Hør på han då, han skal gå alene gjennom strøket, kor e du fra egentlig.
- Loddefjord. Han ikkje herfra engang. Den som førte ordet av de to kom mot han og dyttet skotteluen av han så den seilte under flipperspillet.

Det er da han hører en stemme bak seg.

- La gutten få fred, han er med meg, og ta opp igjen luen hans. Plutselig var de ikke så tøff lenger men ble til to ganske alminnelige gutter som hadde respekt for eldre mennesker. Han fikk luen tilbake og gikk ut med den gamle mannen, som klappet han på skulderen og ba han ta bussen hjem å komme tilbake neste lørdag.
- Og du! vi begynner til vanlig tid. Han smilte igjen og forsvant opp og inn Lille Øvregate.

Endelig var det blitt lørdag igjen, han hadde nesten ikke sovet siste natten.

Ville TV være der? Ville han bli stoppet av politiet? Ville han gå inn i bergenshistorien for godt? Han kjente at han ikke var klar for å bli kjendis. At han ville være godt fornøyd med et positivt ettermæle, men ikke kjendis. Kanskje han ville bli husket på nivå med Holberg og den gjengen der. Nei, det ble for drøyt, det var liksom ikke et kunststykke han hadde begitt seg ut på.

Da han endelig sitter på bussen og er på vei innover til byn kjenner han at det kribler i magen. Moren har strøket uniformen, skoene er pusset og han har fylt lommene med tyggis av merket ”Funny”. Våren har for alvor meldt sin ankomst i vestlandets hovedstad, og bladene ser atter en gang ut til å springe frem på nakne trær, da bussen stopper ved Festplassen.

På vei over Torgallmenningen blir han stoppet av av to gamle damer, hvor den ene spør.

- Si meg, er ikke buekorpsene nedlagt?
- Ikke ennå, frue…. Ikke ennå.

Oppover svingene mot Skansen tar alvoret han igjen. Tør han dette? Hva om han blir ledd ut gjennom hele strøket? Han skal gi blaffen i det. Gi blaffen i hver minste forsøk fra forbipasserende som kommer med noe negativt.

Der er du klar, ja! Den gamle mannen er på plass presist, som om han egentlig ikke hadde vært hjemme, men bare vært der for å vente på dette magiske øyeblikket i byens historie, en ensom buekorpsgutt i ensom majestet gjennom byens smau for aller siste gang.

- Eg tror eg ve gå som sjef!
- Hæ!
- Ja, eg regner jo med eg kan velge rang siden det bare e meg som skal gå? Egentlig ville eg gått som slager, men eg kan jo ikkje slå, så då får eg ta te takke med å gå som sjef.
- Tull! Du går med den rangen du har. Dermed basta! Den gamle mannen har fått tak i bue fra buekorpsmuseet, som han nå gir gutten hvorpå han gir kommandoen:
- På aksel rrrrrr! Gutten løfter buen solt mot skulderen og retter opp hver muskel i den lille guttekroppen. Stiller seg opp på nøyaktig den samme plassen han sto i hele fjor.
- Jeg tenker at du går gjennom strøket slik som du har gjort tidligere. Det enkleste er ofte det beste vet du. Mannen blunket lurt og gikk mot fortauet hvor han stiller seg opp slik som foreldre og andre buekorps-interesserte hadde gjort så mange ganger før.
Han tar frem en fløyte fra innerlommen, sakte men sikkert tar han den mot munnen og blåser, og gutten begynner å marsjere taktfast mot Madam Promsgate.

Han lar takten fra Sandviks-marsjen gå rundt inne i hodet sitt. Slik han har funnet ut at han skal kunne greie å holde takten strøket i gjennom.
På vei gjennom Langeveien kommer det noen gutter som er på hans egen alder.

- Æææææh Se då, han leker buekorps! Ikkje det litt sent?
- Ikke forstyrr gutten! Den gamle mannen går langs siden hele tiden og reagerer på enhver form for erting fra gutter som selv ikke har hatt mot til å holde den verdifulle tradisjonen ved like.

Da han kommer ned i Steinkjelleren stopper plutselig folk opp langs veien, og bak har det dannet seg en liten flokk med rævadiltere som vokser mens han marsjerer gjennom gaten.

Nå er folk begynt å klappe, og da han passerer Stølen jubles det på fortauet.

- Endelig en som har forstått alvoret roper en eldre dame. Og bak ham vokser gjengen med rævadiltere, som nå går i takt med gutten. Biler fløyter og vinker ut av vinduet.
- Stå på, dette må være noe av det modigste jeg har sett! Er det en som roper ut av bilvinduet.

Gutten føler seg plutselig som noe nær en filmstjerne, der han nå går og smiler fra øre til øre. Mens han tygger takten med et tyggis av merket ”Funny” .

Marsjen gjennom strøket har forvandlet seg til en seiersrunde. Han hadde ikke i sin villeste fantasi tenkt at det skulle bli så mye oppmerksomhet rundt den gamle mannens ide, tenker han i det fotografer fra byens aviser foreviger den aller siste buekorpsmarsjen på Fjellsiden i Bergen.

Vel oppe på Skansen, der hvor den gamle brannstasjonen har stått så lenge hver levende bergenser kan huske. Er det hele over.
Men i det han tar buen fra skulderen hører han plutselig en bestemt kommando:

- Presenter! Den gamle mannen står på den andre siden av gaten med en bestemt og alvorlig mine, og rundt står alle guttene som har diltet med underveis.

Den gamle manen tar frem noe fra lommen, og kommer mot gutten som står som en tinnsoldat i vårsolen.

Da gutten får se hva den gamle mannen har i hånden, er han plutselig redd for at hjertet skal stoppe. I hånden har han nemlig en ”Helteborg” den aller høyeste utmerkelsen en skansegutt kan få. Den som bare gamlekarer får etter mangfoldige år i foreningens tjeneste.

- Denne arvet jeg etter min far. Nå vil jeg at du skal bære dette symbolet.
Et symbol på den heltedåden du har utført her på Skansen i dag.

Gutten får ikke frem et ord men tar mannen i hånden med et fast håndtrykk, og bare nikker med hodet.

- Even, Even du må våkne! det er i dag buekorpset begynner igjen.

Det var mamma som plutselig sto fremfor meg. Jeg var på mitt eget rom i min egen seng. Det hele hadde bare vært en drøm.

Heldigvis!



Forfatter: Trommemester Even Eide
Mannen bak bloggen "Barn av regnbyen"

 






© 2000-2006 Skansens Bataljon & Skanseguttenes Forening,
Skansen Brannstasjon, Øvre Blekevei 1, 5018 Bergen.

Design og drift Lars Petter Jørgensen
Lyst å bli skansegutt?
Meld deg inn i verdens stiligste buekorps; Skansens Bataljon. Hos oss får du være med på
mye moro!

[Les mer]

Korpsets navn er Skansens Bataljon, og dets formål er å samle gutter i godt kameratskap, samt å oppdra dem til veldisiplinerte gutter, som likeledes blir øvet i eksersis og idrett.

§1 Lover for Skansens Bataljon.

Hva er så lystelig å gå som marsjparaden oppå Skansen, hvor Fløyfjell skuer ned derpå, og skogens trær, de vakter står. Mens fanegarden bærer de gamle faner frem og hjem, de unge med geværer alltid ring vil slå om dem.

1. vers "Marsj for Skansens
Bataljon".